Espen Askeladd, privatdetektiv

av Aleksander Kirkwood Brown

Navnet er Espen Askeladd. Yrke: privatdetektiv, snushane, skadedyr eller en pest og en plage, avhengig av hvem du spør.

Det var tøffe tider. Taket var lekk, jeg lå bakpå med husleia, og hva verre var; jeg var i ferd med å tømme min siste flaske med akevitt. Men nå tydet ting på at hellet mitt hadde snudd. Oppdragsgiverne mine var vanligvis engstelige koner eller menn som vil ha meg til å spionere på ektefellene deres, men dagens oppdrag var av en annen art. Mannen som satt overfor meg var drapert i rød fløyelskappe, hadde en diamantdekket krone på hode og var på den godt polstrede siden av BMI-skalaen. Noen hadde kidnappet prinsessen og gitt kongen tolv timer på å bla opp 100 000. Som skattebetaler kunne jeg ikke la dette skje.

«Beskriv datteren din for meg.»

Kongen rakte meg en illustrasjon av prinsessen. Blondt hår, blodrøde lepper, hud så hvit som snø. Jepp, hun var en prinsesse, ingen tvil.

«Én ting til. Hun kan være ganske … bestemt. Skal alltid ha siste ord i en samtale,» sa kongen.

Jeg noterte på blokken min: Prinsesse. Kan ikke målbindes.

«Om du lykkes, skal jeg belønne deg med prinsessen og halve kongeriket. Men om du mislykkes … skjærer jeg av deg begge ørene og plasserer deg på en øde øy.»

Vilkårene virket noe urimelige, men en mann som kongen har ikke tid til useriøse henvendelser. Jeg lente meg bakover i stolen og festet fingrene rundt bukseselene. Jeg likte å tro at det fikk meg til å se avbalansert og selvsikker ut.

«Det vil koste dem fem store om dagen. Pluss utgifter.»

Kongen lente seg frem og så bønnfallende på meg.

«Utgifter spiller ingen rolle. Bare finn datteren min, herr Askeladden.»

* * *

Jeg pakket notatblokk, lommelerke og pipe i skreppa, slang den over skulderen og la i vei. Det regnet selvfølgelig, men det gjorde det jo som regel på disse kanter.

En rev med blodsprengte øyne stakk plutselig hodet frem under en enebærbusk.

«Pssst, har du lyst til å kjøpe litt hasj?» spurte reven.

Haletippen hans var hvit. Utvilsomt kokain. Jeg stoppet ikke.

Kort etter trådde en bonde frem fra bak et tre og sperret veien for meg.

«Hva bytter du mot en halvtime med kua mi?» spurte han, og trakk i et tau.

Frem trasket så en ku med leppestift, blond parykk og miniskjørt. Jeg ristet på hodet. Mang en ung, håpefull hadde kommet hit for å søke lykken, men skogen var en hengemyr av knuste drømmer og fortapte sjeler. Grantrær med blinkende neonlys, nisser i nettingstrømper, geitebukker som tripp trapp trippet på syre. Bare et lite stykke norsk idyll.

Jeg dro først til slottet for å lete etter ledetråder. Det virket som det mest fornuftige. Soveværelset til prinsessen var et rosa fløyelsmareritt med bølgete draperier som hang fra taket og fikk meg til å føle meg som om jeg befant meg inni livmoren til en spekkhogger. En kvalmende, nærmest kvelende eim av fioler gjorde at jeg ikke orket å tilbringe mye tid der inne. Det var ingen tegn til kamp, men et raskt søk produserte en tom ølflaske, en pakke mentolrøyk og en skosåle størrelse 74. Det var ikke mye å gå på.

Én ting var sikkert: om jeg ikke fant en ledetråd snart, ville prinsessen som ingen kunne målbinde bli målbundet for godt.

* * *

Jeg bestemte meg for å avlegge et besøk til en av mine beste informanter: Stubbekjerringa. Da hun var yngre klarte hun på et eller annet vis å sette fast det ikke ubetydelige nesegrevet sitt i en trestubbe, og siden hun ikke klarte å få det løs igjen, tok hun heller med seg trestubben, og hadde båret rundt på den siden. For en matbit spådde hun fremtiden din. Siden folk flest så på henne som en skrullete, gammel kjerring, brød de seg ikke om henne, og hun overhørte dermed mange interessante samtaler. Du kan si hun hadde en nese for rykter.

«Har du en matbit å avse til en fattig stakkar?» spurte kjerringa.

Jeg åpnet skreppa og ga henne en skive med brunost.

«Å signe deg, Espen,» sa kjerringa.

«La oss kutte kosepraten. Jeg er på leting en jente.»

«Mange jenter kommer denne veien.»

«Dette er en spesiell jente.» Jeg holdt opp bildet av prinsessen.

«Jo, hun har jeg sett. For to netter siden kom hun forbi her sammen med – Ugh!»

«Hvem er denne Ugh? En indianer?»

Jeg ventet på at hun skulle svare, men i stedet falt hun livløs over trestubben med en pil i ryggen. Jeg satte etter attentatmannen, men han hadde forsvunnet, blitt svelget av granskogen. Men i farten hadde han mistet noe. Jeg lente meg ned og plukket det opp. Det var en fyrstikkeske med bilde av en sol på. Endelig et konkret spor.

Det var fortsatt liv i Stubbekjerringa da jeg kom tilbake, men bare så vidt. Kanskje hun kunne gi meg noe viktig informasjon med sin døende pust?

«Husk … at uvettig bruk av solarium kan være helsefarlig,» sa hun og sluknet. Ikke mye hjelp å få der, altså.

I neste øyeblikk hørte jeg sirener. Like etter dukket det opp to menn i matchende dress, slips og fedora. Per og Pål, lensmannsassistenter.

«Vel, vel, vel, Espen Askeladd. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Jeg har alltid hatt en mistanke angående deg, men denne gangen ser det ut til at vi har tatt deg med buksene nede,» sa Per.

Pål hadde satt seg under et tre og begynt å børste kongler etter fingeravtrykk. Han var ikke den skarpeste kniven i skuffen.

«Det var ikke jeg som drepte henne. Jeg har blitt utsatt for et komplott,» sa jeg.

«Kan jeg også få?» spurte Pål.

«Komplott, ikke kompott,» snerret Per til tvillingbroren.

Per kom så tett innpå meg at nesetippene våre nesten berørte hverandre. Jeg kunne lukte at han hadde spist hvitløk til lunsj, men jeg hadde spist gammelost, så vi stilte omtrent likt.

«Da er det jo merkelig at vi fikk et anonymt tips for tjue minutter siden om at du planla å drepe Stubbekjerringa,» sa Per til meg.

«Bare visiter meg, jeg har ikke noe våpen på meg.» Jeg slang armene ut til siden for å vise at jeg var samarbeidsvillig.

«Kanskje forteller du sannheten, og kanskje ikke. Men du er uansett hovedmistenkt i denne saken. Ikke forlat landsbyen, Espen! Husk: Vi hviler aldri før vi finner gjerningsmannen vår.»

«Det forklarer posene under øynene deres,» sa jeg og blunket til Per. Jeg kunne se at han febrilsk forsøkte å komme på et comeback, uten hell.

Pål vinket til meg da jeg dro.

«Ikke vink til mordmistenkte!» glefset Per.

Nå sto det altså mellom å miste ørene eller å havne i galgen. Med min flaks ville det bli begge deler. Kidnapperen hadde avansert til mord. Jeg måtte finne ham raskt for å renvaske mitt gode navn og rykte. Jeg hadde ikke noe valg: Jeg ville bli nødt til å avlegge fjøsnissene et besøk …

* * *

Jeg svettet på ryggen og kjente meg tørr i munnen idet jeg nærmet meg låven. Fjøsnissene var et organisert kriminelt nettverk. For en bolle grøt i måneden beskyttet de gården din. Skulle du glemme å punge ut, ville fjøsnissene tenne på kornavlingen og grisebanke kyrne. De var noen sadistiske jævler, men godt informert.

To hardbarkede fjøsnisser stoppet meg utenfor låven. Jeg er smart nok til å vite at man ikke skal undervurdere høyden deres. De har perfekt høyde for å knuse knær. Etter at nissene hadde kroppsvisitert meg, gryntet en av dem og nikket mot låven, for å indikere at jeg kunne gå inn.

«Du kommer til meg, sier ”nissehøvding, jeg trenger din hjelp”, men du spør ikke med respekt, du tilbyr ikke vennskap,» sa nissehøvdingen, der han satt på en trone i høyet og klappet en høne på fanget. Han var en pussig, liten mann, med langt, hvitt skjegg, strikkegenser og rød topplue.

«Jeg har noe til deg,» sa jeg.

Jeg bøyde meg ned og åpnet skreppa. Livvaktene hans tok straks etter pistolene sine, men nissehøvdingen signaliserte at de skulle roe seg. Nissehøvdingen snuste nysgjerrig i luften, og gjorde store øyne da han så at jeg hadde med meg en bolle med risengrynsgrøt, alle fjøsnissers store svakhet. Han grep grøtbollen, men jeg hold den igjen i noen sekunder før jeg lot han få den, så han skulle skjønne at den ikke kom gratis.

«Så, hva kan jeg gjøre for deg, min gode venn,» spurte nissehøvdingen, mens han gomlet på grøten.

«Jeg har en liten tjeneste å be om,» begynte jeg, men innså straks den fatale forsnakkelsen.

«Liten? Hvem er liten?!» skrek nissehøvdingen og spratt opp av stolen. Han var knallrød i ansiktet og formelig frådet av sinne. Livvaktene hans var på pletten med en gang, og jeg stirret inn i munningen på intet mindre enn syv pistoler. Det var i overkant, selv på en mandag.

«Rolig. Ingen er små her. Bare åtte fullvoksne menn av normal størrelse,» sa jeg og svelget.

«Det stemmer,» sa nissehøvdingen, og roet seg. «Katter er små. Og potteplanter. Jeg er stor. Stor mann.»

Livvaktene trakk seg tilbake igjen. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde vært så dum. Fjøsnissene var særdeles sensitive angående høyden sin, og nissehøvdingen var beryktet for sitt temperament. Det sies at han engang hadde kappet av hodet på en av sine mest betrodde menn fordi han hadde på seg en litt for høy hatt.

«Hva kan du fortelle meg om denne?» Jeg rakte ham fyrstikkesken.

Nissehøvdingen rynket pannen.

«Kanskje litt smør vil friske opp hukommelsen min?»

Jeg kjente dette spillet og var forberedt. Jeg rakte ham en liten engangspakke med smør og han slapp den oppi grøten. Etter å ha spist litt til, nikket han ettertenksomt, som om det gradvis kom til ham.

«Vel?» spurte jeg.

Nissehøvdingen strøk seg over skjegget.

«Jo, jeg har sett den før.»

«Hvor?»

«Hmm, jeg husker ikke. Må være det lave blodsukkeret mitt.»

Jeg tok hintet og ga ham en engangspakning med sukker. Nissehøvdingen lot fingrene gli over fyrstikkesken, han banket på den med en finger, snuste på den og tygget litt på det ene hjørnet. Fjøsnissene har finjusterte sanser og kan plukke opp ørsmå detaljer som intet menneske har sjanse til å oppdage. Han knipset fyrstikkesken tilbake til meg.

«Fyrstikkesken er fra Soria Moria motell. Det står på baksiden av esken.»

* * *

Å gå til Soria Moria Motell tar syv dager og syv netter. Så jeg tok en taxi.

Etter en rask avledningsmanøver fikk jeg fatt i gjestelisten. Et par hadde skrevet seg inn i går under navnene ”bondekvinne” og ”menneske”.

Jeg dirket opp døra med den samme ståltrådstumpen som jeg engang hadde brukt til å unnslippe en giftegal nøkk. Det er en lang historie, men hvis du kjøper en dobbel akevitt til meg en gang, så kanskje jeg forteller den.

Jeg listet meg lydløst inn. Ved foten av dobbeltsenga sto det et trillebord med en bøtte med champagne og to glass. Isen i bøtta hadde fortsatt ikke smeltet. I hjørnet var det en solseng som duret og gikk. Jeg gikk bort og løftet lokket. Der lå selveste prinsessen, i sin kongelige bikini. Tiaraen hadde hun beholdt på hodet. Hun var ikke lenger kongens lille engel, med hud så hvit som snø og lepper så røde som blod. Huden hadde en dyp, unaturlig brunfarge etter all solingen, håret var bleket platinablondt, og hun var grotesk oversminket med rosa leppestift og det hele. Prinsessen sperret øynene opp og gispet da hun fikk øye på meg.

«Prinsessen, formoder jeg?»

Hun kastet seg inn i armene mine og klamret seg til meg.

«Takk og lov for at du fant meg! Jeg har blitt kidnappet!»

«Du kan droppe spillet,» sa jeg, og skjøv henne unna.

«Hva mener du?»

«Jeg vet at du ikke ble kidnappet. Mistanken min ble først vekket da det ikke var noen spor etter kamp på soverommet ditt. Da jeg luktet den samme, intense fiolparfymen som soverommet ditt stinket av etter at Stubbekjerringa ble knertet, skjønte jeg at det var mer enn en tilfeldighet. Jeg visste at bare en mesterskytter kunne treffe fra så langt hold, og det var da jeg kom på at du var kretsmester i bueskyting.»

All fargen hadde forsvunnet fra ansiktet til prinsessen. Pussig nok all den kosmetiske fargen også, så stressa var hun. Underleppen hennes skalv. Jeg kjente at det rykket i hjerteroten, og måtte anstrenge meg for å ignorere det.

«Vær så snill, du aner ikke hvordan det er å være prinsesse. Å aldri få være ute sent sammen med venninner, eller gjøre ting vanlige tenåringer gjør. Kanskje … kanskje vi kan komme til en slags enighet?» Prinsessen tok tak i stroppene på bikinien og lot dem sakte falle nedover.

«Sorry, jenta mi. Du leker for røft for meg.» Jeg hevet bikinistroppene hennes igjen.

«Greit, vi kan spille det på den måten.» I neste øyeblikk presset hun en liten ladypistol mot brystet mitt.

Det var ikke lenger jeg som hadde overtaket, men jeg visste at det var i min beste interesse å holde praten gående så lenge som mulig.

«Det er bare én brikke i puslespillet som mangler. Hvem var mannen med de store føttene som du sjekket inn med her i går?»

Som svar hørte jeg lyden av at noen trakk ned på do.

En dyp, brummende stemme lød fra baderommet: «Her lukter det kristenmannsblod!»

I neste øyeblikk gikk baderomsdøra opp, og et stort, hårete, trehodet troll kom ut av badet med et lite håndkle rundt livet. Det etterlot ikke mye til fantasien. Jeg var for øvrig ateist, men det ville være en mager trøst når trollet rev av meg hodet og brukte det som en cocktailoliven.

«Hei, kjære,» sa prinsessen.

Hun gikk så bort til trollet og tungekysset med hvert av hodene etter tur. Det var et forstyrrende syn, for å si det mildt. Prinsessen slang demonstrativt en arm rundt skulderen på trollet og smilte kokett til meg. Plutselig rimte alt: smugdrikkingen, røykingen, den overdådige sminken, den ukledelige brunfargen, badboy-kjæresten – dette dreide seg rett og slett om et godt, gammeldags tenåringsopprør.

«Så, du iscenesatte din egen kidnapping så du kunne stikke av med en mann du visste faren din aldri ville akseptere – et motbydelig, menneskeetende troll!»

«Hei!» ropte trollet fornærmet.

«Hva? Du er et motbydelig, menneskeetende troll.»

«Å ja. Øh … sant,» sa trollet.

Jeg tok et skritt mot prinsessen.

«Faren din er bekymret for deg. Du må komme hjem,» bedyret jeg.

«Whatever! Vi er i et seriøst forhold og har alt planlagt. Mosefot, Hallgrim og Reidar skal jobbe i gruvene og forsørge meg inntil jeg får mitt gjennombrudd som skuespiller,» sa prinsessen.

Snakk om å tro på eventyr. Jeg skjønte at det ikke ville nytte å snakke en tenåringsjente i sin verste trassalder til fornuft, og begynte å se meg om i rommet etter et våpen, noe jeg kunne bruke for å sette trollet ut av spill. Prinsessen hadde tydeligvis sett seg lei på samtalen vår, og hadde begynt å file neglene sine.

«Ok, drep han eller whatever.»

Trollet brølte og kom mot meg. Rent fysisk visste jeg at jeg hadde lite å stille opp med. Plutselig kom jeg på ordene til Stubbekjerringa: Husk at uvettig bruk av solarium kan være helsefarlig!

Da trollet kastet seg mot meg slang jeg meg til siden. Planen virket. Trollet landet med et brak oppå solsengen. Jeg styrtet bort og lukket lokket, før jeg febrilsk grov frem noen mynter fra baklommen som jeg la på automaten. Det var snipp, snapp, snute for trollet, som smeltet som smør under den kunstige solen.

«Mosefot! Hallgrim! Reidar! Nei!»

Prinsessen kastet seg ned foran solsengen og gråt sine arme tårer så maskaraen strømmet nedover ansiktet. Jeg benyttet anledningen til å plukke opp pistolen hun hadde kastet fra seg. En dag ville hun kanskje takke meg, men her og nå ville hun utvilsomt pumpet meg så full av bly at man kunne spisse hodet mitt og kalle meg en blyant.

* * *

Vel fremme på slottet igjen takket kongen meg for å ha reddet datteren hans. Prinsessen var ikke myndig og hadde venner høyt oppe, som man sier, så hun ville slippe unna med en advarsel og resten av året i husarrest. Noe som utvilsomt ville bidra til å gjøre de rebelske tendensene hennes enda verre.

«Vel, det ser ut til at jeg skylder deg min datters hånd i bryllup,» sa kongen.

Jeg kikket bort på prinsessen, som satt i vinduskarmen og lakket neglene sine lilla. Hun hadde skiftet stil igjen. Nå gikk det i sort. Sort sminke, sorte klær og sort hår med røde striper i luggen, som hang ned over øynene. Hun hadde også piercet det ene øyenbrynet. Hun geipet til meg.

«Eh … nei, ellers takk.»

«Er du sikker?» Kongen så håpefullt på meg.

Jeg nikket. Jeg misunte ham ikke. Han hadde mange søvnløse netter foran seg.

«Men jeg mener å huske at det var noe prat om halve kongeriket?»

«Skal jeg gi fra meg halve kongeriket til en ugift drukkenbolt? Ha, ha! Farvel, min gode mann!»

Med det festet kongen hendene bak ryggen og spaserte sin vei, mens han nynnet for seg selv. Mentalt notat: Aldri jobb for konger.

Jeg slang skreppa over skulderen og la i vei inn i skogen. Så var jeg ikke blitt rik denne gangen heller. Men jeg ville nok få en dugelig pris for tiaraen til prinsessen, som jeg hadde klart å lure til meg under tumultene. Nok til å betale husleia og fylle opp barskapet, i det minste.

Mitt navn er Espen Askeladd, privatdetektiv. Til neste gang: Husk at uvettig bruk av solarium kan være helsefarlig.

 

Fra boken Gutten som slapp unna med tyveri, eiendomskrenkelse og assistert selvmord (+ andre eventyr) (Publica, 2013)